Livet har mange vegar, breie, smale, krokete, rette – omvegar vil nokon kalla det, men ein veit jo ikkje. Alternativet til omvegen kan vera ein tunnell. Tunnellen kan vera grei nok for å koma fort fram, i alle fall om den har lys og ikkje berre mørke, men så går ein glipp av så mykje av det som er langs vegen. Kanskje var omvegen ingen omveg – det var berre ein del av livsvegen.
Eg vaks om på eit lite småbruk. Mor var utdanna barnepleiar og hadde jobbe på butikk og kontor før ho gifta seg. Då blei ho husmor og gardakone. Far, Ole, var gartnar, utdanna på Gjennestad, ikkje så lenge etter krigen. Han fortalde ofte om året på Gjennestad. Det var eit av far sine tre år borte frå garden som han budde på gjennom sitt over åtti år lange liv, og kanskje eit av hans beste år. Det kan han ikkje svara på, for han er ikkje meir.
Seint, men godt, vart dei gifte, og så kom eg, og veslesøster tre år etter. Allereie då var eg mykje med far ute på garden. Den skal tidleg krøkjast som god krok skal bli, heiter det. Eg veit ikkje om det var det far tenkte. Eg var med far i arbeidet, eg såg og lærte. I starten leika eg nok mest, men etterkvart vart det meir arbeid. Allereie som barn lika eg betre gardsarbeid enn husarbeid.
Når det var tid for matpause, stod maten på bordet. Mor hadde vore inne og laga mat, tradisjonell arbeidsfordeling som hos dei fleste andre familiar på den tida. Ho hjelpte sjølvsagt også til ute når det var bruk for det, og hadde kontroll på papirarbeidet inne. Å driva gard var eit felles prosjekt der mor og far hadde ulike oppgåver.
Som barn fekk eg følgja heile grønnsakssesongen, frå tidleg vår til sein haust og vinter – learning by doing kallar lærarane det. Det starta på våren. Me hadde ikkje drivhus, men drivbenker. Det var enkelt og billeg og fungerte veldig bra til oppal av småplanter; kål, purre og roer.
Far pløgde og horva. Og så plukka me stein. Kvart år. Jorda på Jæren er full av stein. Det kjem nye opp kvart år, som om ein dyrkar stein. I romanen Fred seier Arne Garborg om folket på Jæren at dei «piner Korn av Aur’en og Von av sine Draumar». (Aur er i følgje SNL «brunfarget blanding av sand, grus og stein»). Men det veks og gror i auren på Jæren.
Høgdepunktet på våren var planting. Vi sat bak på plantemaskinen og planta kål, purre og roer eller på potetsetjaren og sette poteter. Far køyrde traktoren, Hannomagen, med smale jul og veldig sakte fart.
Så kom sommaren. Då var det luking. Far sitt valspråk var: Det er lettere å holde rent enn å gjøre rent. Det hadde han lært på Gjennestad. Vi kraup på kne og luka og tynna i gulrot og rødbetar. Det er hardt på knea å krypa ein heil dag ute på jordet, så vi knytta striesekker rundt føtene som polstring. Far var ein mester i tynning. (Å tynna vil seia å riva vekk planter som, f.eks. gulrot eller rødbet, som er for tett sådde, slik at plantene frå passe stor avstand.) Vi var sikkert gode vi og, men eg hugsar at far klarte både to og tre og kanskje fire forer medan eg klarte ei.
Vi jentene og mange andre ungar lærte i alle fall å arbeida. Det var eit anna av far sine ord: Lærer du berre å arbeida, så kan du setjast til kva som helst. Eg trur eg lærte å arbeida, men eg veit ikkje om eg kan setjast til kva som helst.
Så kom hausten med potetplukking, opptak av gulrot og rødbet og hausting av kål. Det kunne vera surt og det kunne vera kaldt, men eg hugsar det som kjekt.
Etterpå var det reinsking av kål og purre og pakking av grønnsaker som blei henta av ein lastebil frå Gartnerhallen. Far var alltid nøye med at varene skulle vera av god kvalitet, men det var lite svinn. Det som var for lite, for stort eller for skeivt til å gå til førstesortering og levering til gartnerhallen, selde han heime på garden. Det var før den digitale tidsalder, men jungeltelegrafen fungerte visst. Eg trur alltid alt vart seldt, og noko vart gitt bort til gode formål.
Sjølv om far og mor ikkje lærte meg så mykje opp med papirarbeidet, så lærte eg ein ting: alt vi selde skulle skrivast ned kvar dag og koma med i rekneskapen. Gje keisaren det som keisarens er og Gud det som Guds er, sa ein klok nasarear for 2000 år sidan. Far og mor levde etter det. Eg ser ennå for meg den vesle oransje notisboka der far noterte det han hadde selt for kvar dag.
Og så kom vinteren. Då var det rolegare dagar på garden. Då var det tid for og tid til å rydda.
Slik gjekk dei nitten første åra på livsvegen min, nokså jamne vegar og kanskje ikkje så mange omvegar.
Far lærte meg opp, men det var aldri noko forventningspress om at eg skulle overta, bli bonde, utdanna meg til gartnar. Eg var heilt fri til å gjera det eg ville. Eg reiste ut, studerte i Bergen, på Island, blei lærar og var heime i feriar. Då var det godt å få mold på hendene. Det var godt å ta i jorda, etter månader med bøker og penn.
Vegen gjekk vidare til lærarjobb på jordbruksskule. Eg treivst med å ha bønder og gartnarar som kollegaer.
Far og mor blei pensjonistar og trappa ned på drifta på garden, men aldri eit ord om at nå var det på tide å koma heim og overta.
Så gjekk vegen vidare, til lærarjobb i Etiopia. Eg møtte Tormod – odelsguten frå Randaberg. Det vart oss to. Vegen gjekk vidare til Norge. Vi ville overta ein av gardane våre. Det blei den minste. Det blei heimgarden min. Den var liten, godt vedlikehalden men lite oppgradert dei siste åra.
Eg var tilbake på plassen der eg kom frå, på garden der eg vaks opp. Vi prøvde oss med litt kål og slaktegriser dei første åra. Så vart det berre korn og etterkvart grasproduksjon, i tillegg til litt juletreproduksjon. I mange år leigde vi ut jorda. Livet gjekk sin vante gang. Barn kom til, etter kvart i alt fire.
Alle desse åra, desse reisene, ut i verda og heim igjen, desse åra i jobb som lærar, som kone som mor, aktiv på fritida. Det var ikkje omvegar. Det var livsvegen, full av læring, menneske vi møtte, erfaringar, opplevingar, oppgåver og arbeid.
Og så starta ein nye etappe på livsvegen min for fem år sidan: Vi starta andelsgard. Nå fekk eg bruk for det eg hadde lært av far, for tretti-førti år sidan. Det eg hadde lært med hendene, som også hadde gått inn i hovudet, bevisst eller ubevisst.
På mange måtar er eg tilbake på vegen der eg begynte i lag med far. Eg arbeider med jorda. Me sår. Det spirer. Me plantar. Det veks. Og andelshavarane haustar.
Eg tenkjer i blant at det me har starta her er i far si ånd. Småskalalandbruk, mykje handarbeid, mange menneske ut og inn på tunet. Eg skulle ønskje far hadde fått oppleva det, men han er her ikkje lenger. Men mor er her ennå og ho gler seg over det som skjer på garden.
Livsvegen er spennande, med alle sine krikar og krokar. Ikkje alle vender heim, og ikkje alle skal venda heim. Nokon vil kanskje seia at eg berre har gått i ring. Kanskje kan vi heller seie at ringen er slutta. Eg er tilbake der livsvegen starta.
Vi kan planleggja og drøyma om korleis vegen framover skal bli, men vi kan ikkje vita. Vi kan sjå tilbake på vegen vi gjekk på, og tenkja at slik blei min veg. Kanskje skulle vi vore forutan nokre oppoverbakker, nokre omvegara eller nokre utforkøyringar. Kanskje skulle vi valt ein annan veg nokre gonger. Det har vore så mange vegkryss i livet. Korleis ville livsvegen sett ut om eg hadde teke til høgre eller til venstre den eine eller den andre plassen? Så uendeleg mange val og så uendeleg mange moglegheiter, men så blei vegen akkurat slik den blei, så langt i alle fall.